I'm going crazy in the heat.

Det er så varmt ute at jeg ikke orker annet enn å være inne. Jeg er litt lei livet for tiden og hadde sikker ikke gjort så mye uansett om det var for varmt til å leve eller ikke. Jeg var i sjøen i går og det var herlig. Vannet var så varmt at det bare var å gå uti, trengte null tilvenningstid.

Jeg bor et par minutter fra sjøen, jeg har to valg av sted og bade. Jeg har en offentlig badeplass og kaien vår. Jeg foretrekker den offentlige badeplassen da det er litt strand, båtfolk vet at de skal ta det mer ro der og jeg trenger ikke badesko, men det er fullt der. Det er så sinnsykt mye folk der nede for tiden. Det har egentlig vært ganske lite folk der i forhold til antall barnefamilier det bor her frem til nå. Nå parkeres det biler over alt. Det er helt fullt nede ved badeplassen(det er ikke mye parkering der) og derfor holder folk på å parkere langs veien også, der det er mulig. Det er sprøtt. Jeg har aldri sett så mye folk der nede før.

Mann, eller?

To store karer står og prater, den ene lener seg mot en vegg med hendene i kryss over brystet. Den andre står med beina bredt plantet i bakken, han har også hendene krysset over brystet. De prater, begge to har buldrestemmer. Man kan tydelig se at de driver med vektløfting, og ikke noen annen trening. De har tatoveringer på armene og ser ut som om de ikke har vært i nærheten av vann på en ukes tid. Bak dem står det to store monstre av noen biler.

Så skjer det noe. Den ene slår seg på låret, så slår han på armen. Her er det et lite flyvende innsekt som svirrer ja. Så begynner mannen å hoppe og flakse med armene. Den andre følger opp. De står der og flakser rundt og lager lyder som høres ut som halvkvalte skrik, det blir en slags piping. Det hele ser komisk ut, det ser ut som om de to driver med en eller annen parringsdans eller noe. Så roer de seg, ler litt, ser litt flaut på hverandre før de setter seg inn i bilene sine og kjører av sted.

Bryllup og greier....

I dag drar jeg på hytten og i morgen skal kusinen min gifte seg. Jeg skjønner ærlig talt ikke hva som er så stas med å gifte seg, det hele virker som en langdryg sak(nå snakker jeg om selve bryllupet, men ekteskapet er sikkert langdrygt det og, ja også kommer den mulige skilsmissen da, det er nok i alle fall langdrygt). Nå har jeg aldri vært i et bryllup før, men jeg har sett nok av dem på TV og film og sånn. Ja også har jeg fått forklart grunnprinsippet på skolen, tror jeg. Uansett så fortalte min mor meg hvordan det hele foregår og jeg har veldig lyst til å hoppe ut fra toppen av et veldig høyt hus(men den lysten ser ut til å være min reaksjon på det meste hele tiden, jeg tror jeg skal være glad for at det ikke er noen veldig høye hus her).

Jeg kan kanskje skjønne hvorfor noen har lyst å gifte seg, sånn rent praktisk. Det er jo en avtale som gir begge parter visse retter og plikter og det er sikkert greit å ha det, men må man lage sånt styr av det? Kjole og kirke og middag med ørten retter og dans og alkohol og kaffe og kaker og mer dans og mer mat og mer av alt? Nei takk sier jeg. Jeg skjønner det bare ikke. Det verste med hele greia er at jeg er invitert, og at jeg derfor må pynte meg. JEG MÅ PYNTE MEG! Jeg er ikke motstander av pynt eller noe, men jeg er ikke veldig glad i å svinse rundt i vonde sko, snuble i skjørter osv. Det gjør vondt langt inne i meg. Holder det ikke at de to som skal gifte seg, pluss eventuelle forlovere og sånn tull pynter seg da? Gestene burde få slippe, ja hadde det ikke vært for at folk ser ut til å elske bryllup og å pynte seg da.

Jeg skjønner det bare ikke, jeg prøver, men jeg får det ikke til. Nuvel, så drar jeg da, om en tretti minutters tid. Aner ikke når jeg kommer tilbake, en eller gang neste uke håper jeg. Har tenkt å legge på presset allerede på mandag. Kanskje kommer jeg hjem alene, med båten? Det hadde vært litt stas, etter gammelt.

Du er skjønn

Jeg sitter og drikker smoothie og spiser scone på en grønn benk, så kommer det en mann løpende han nynner på en eller annen sommersang, jeg kikker opp da han løper forbi, han synger jo og løper, han må beskues. "Du er skjønn," sier han til meg og spretter så bort til en sykkel og hiver seg opp og sykler. Jeg tror han forsvinner, men han kommer tilbake og stopper ved siden av meg. "Du er skjønn" sier han en gang til og fortsetter så med en enetale om hvordan han liker "litt romslige" jenter, de er så gode. Han forteller at det vet araberne, men at jeg ikke må finne meg en sånn fordi de ikke behandler damene sine fint, og damer skal behandles skikkelig. Så begynner han å snakke om sin forrige kjæreste og om hvordan han synes hun var stygg første gang han så henne, men at det bare var fordi han var irritert, for hun var jo vakker, og minst to størrelser større en meg, men det var seks år siden. Han så litt trist ut, men så smilte han, han skulle nemlig kjøpe en bukett blomster og fri til sin nåværende kjæreste. "Så skjønn du er," sier han igjen og sykler avgårde, mens han synger videre på trallen sin.

Jeg sitter igjen og lurer på hva som skjedde.