Jeg tror russen er våknet.

Prøvelesning....

Jeg holder på å lese til en skriftlig-muntlig norskprøve som er i morgen. Jeg skal prøves i kapittlene tolv og tretten: Litteratur og språk på 1700-tallet. Det er rundt tjue sider og ikke for mye å lese, men(det er alltid et men) måten jeg gjør det på er idiotisk.

Jeg sitter her med ett samendrag skrevet av en annen norskklasses lærer, notater nedskrevet i timer med studenten(notatene hans er forøvrig veldig gode, og mye lettere å skjønne enn boken og oppsumeringen) og norsk-boken. Det jeg driver med er å skrive mitt eget sammendrag som jeg kan drasse rundt med på skolen i morgen(jeg har engelsk og næringslivsøkonomi og storefri, før norsken). Det er ikke lett, jeg vil helst bare skrive opp studenten sine notater, men jeg vet at ikke de dekker alt, og jeg vet at når jeg skriver dem så blir det ikke det samme.

Dilemmaet er da, skal jeg lage mitt eget sammendrag, i tillegg til notatene fra studenten eller skal jeg kombinere dem? Choices choices!

Hirr hirr, I morgen har vi ikke lærer i engelsken(desverre blir det tatt fravær) så jeg kan lese da^^ Også i storefri. Dette skal gå bra, jeg har jo litt kunnskap på forhånd(jeg kan høre at du ler).

(også har bloggen ettårsjubileum i dag! Hurra for den. Jeg tror ikke jeg har klart å ha noen annen blogg så lenge)

Jeg vet ikke hvordan folk flest føler det når de er ferdige med en bok, en bok de likte, en bok de følte seg knyttet til. En historie de kunne drømme seg inn i og identifisere seg med, jeg tror ikke jeg vil vite det heller, da kan det hende jeg oppdager at det jeg føler er helt vanlig.

At når hjernen min spinner videre på historien, tenker ut hvordan ting kunne blitt om noen hadde sagt noe annet, hva som kunne blitt sagt og hvordan det kunne endt. Jeg tenker på det, og jeg føler. Jeg føler, som om jeg var en del av historien. Jeg er sikker på at dette er helt normal, men jeg vil ikke vite det med sikkerhet, fordi det er en følelse jeg ikke ønsker å dele.

Det er rart, men jeg føler meg nærmere boken enn noe annet en liten stund etterpå, virkeligheten føles som om den er falsk og at så snart jeg lukker øynene kommer jeg til å våkne opp i boken og at virkeligheten bare var en drøm. Jeg elsker denne følelsen, men jeg misliker den også, fordi jeg føler den sier så mye om meg, og hva jeg tenker om det rundt meg. Jeg vil ikke være her, jeg vil heller være i en bok. I en bok der det ikke nødvendivis skjer så mye, men tilstanden likevel er mer tiltrekkende på meg enn virkeligheten.

Jeg så nettopp en lastebil kjøre på veien nedenfor huset vårt. Jeg stod på kjøkkenet og helte vann opp i et glass da jeg hørte lyden av en stor bil som kjørte i nærheten. Jeg stirret ut vinduet og ventet, og ventet, til slutt kom den. Det var en stor hvit lastebil. Den kjørte sakte, litt som om den var redd for å kjøre utenfor veien, eller møte en motgående bil. Det er bare plass til en bil på veien, og lastebilen fylte den til bristepunkte. Hjulene var ikke langt fra kanten.

Det var rart, jeg følte det som om jeg var i en feilproposjonert verden. Lastebilen så ut som en gigantisk lekebil plassert i en litt for liten lekeverden. Den så ut som om den kunne ødelegge alt sammen, dersom den gjorde noe feil. Den brummet stygt, litt morderisk, og kjørte oppover veien. Den kjørte mot svingen, og jeg visste at dersom den ikke traff svingen ville den krasje inn i en mur og ødelegge noens hage.

Lastebilen krasjet ikke og kjørte sakte rundt svingen før den kjørte ut på en større vei og endte opp i en verden av riktig størrelse.