En jeg-drukner-i-skolearbeid post.

Hei og hopp.

Det er søndag og jeg sitter og ser ut vinduet(det lille jeg kan se, gardiner og blomster sperrer for mye av utsikten). Jeg burde skrive prosjektet mitt og jeg burde lese til historieprøven jeg har i morgen, jeg burde også lese litt til tysk eksamen, som er den 2. juni, men jeg gidder ikke.

Jeg gidder ikke. De ordene har trillet av tungen min oftere og oftere i det siste, men alt som skal gjøres kommer til meg samtidig. Siden påske har det vert et jevnt kjør med vanlige prøver, heldagsprøver, fremføringer og mini-prosjekter og nå er det altså tid for eksamen.

Og hva er gjør jeg? Jo jeg sitter her og leser blogger, skriver blogger og prøver å huske hvilken e-post og hvilket passord jeg brukte på wordpress kontoen min. Jeg spiller også litt kabal mellom slagene. Veldig produktivt ikke sant? Heldigvis er det bare 18 skoledager/26 hele dager igjen til sommerferien og vi er ferdig med det meste i de fleste fagene, skriftlige karakterer er satt og det blir fokusert på det muntlige. Jeg er elendig muntlig, jeg piper når jeg snakker, jeg rødmer og stammer når jeg må si noe høyt i timene. Jeg trenger vel ikke å si det, jeg har dårlige karakterer i muntlige fag.

Ellers har vi valgt fag til neste år og jeg har valgt følgende: Engelsk, Næringslivsøkonomi og Sosialkunnskap(ville har politikk og menneskerettigheter, men det krasjæt med N.øk.). Det beste med alt sammen er at jeg etter i år er ferdig med tysk og matte. Aldri mer!

Jeg skal egentlig skrive prosjekt, men jeg har ikke lærer og ikke problemstilling. For å skaffe meg en problemstilling må jeg snakke med læreren fordi jeg ikke kommer på noe selv, læreren er i "Dalen" for å hente en førsteklassing som ble kjørt vekk av russen.

Nå har jeg lest blogger og aviser en stund og vet ikke hvor jeg skal snu meg. Jeg har i grunn lyst til å skrive en blogg, noe jeg jo gjør, men dette er kjedelig. Jeg har lyst til å skrive noe morsomt, smart og ekte, men jeg får bare til å skrive vissvass.

Det er fint vær i dag, jeg tror jeg skal ta en tur på biblioteket etterpå. Har hørt rykter(les: sett værmeldingen på TV) om regn i morgen og tror at å låne seg en bok og et par filmer gjør underverker for morgendagen. I alle fall viss jeg skal løpe 3000-meteren i morgen og ikke kommer til å orke noen ting de neste dagene.

3000-meteren er det store monsteret i gymmen, det er den ene tingen alle gjør sitt beste for å unngå. Folk snubler med vilje og satser på å forstue en ankel, leger blir nedrent av elever som ønsker å undersøke knærne, eller andre deler av beina, og som ber om at h*n skal skrive en erklæring som sier at de ikke skal løpe de neste ukene. Eller man bare forsover seg/skulker skolen. Kommer helt an på hvordan man ønsker å fremstå. Jeg har løpt en gang(av tre mulige) og da fullførte jeg ikke, til mitt forsvar trakket jeg faktisk over i nest siste runde og klarte ikke å løpe mer.

Jeg tror at når jeg havner i helvete innebærer det en masse løping av 3000-metere, bussturer med folk som ikke kan kjøre og kun kjøtt til middag, og andre mer eller mindre ubehagelige ting.

knatrende meditasjon

Akkurat nå skulle jeg ønske jeg kunne meditere, virkelig meditere. Jeg har lest om hvordan mange gjør dette og jeg har prøvd å få det til, men det virker ikke for meg. Jeg blir for lett distrahert, jeg vet det ligger trening i meditasjon som i alt annet, men jeg tror ikke forholdene ligger til rette for det, for meg.

Likevel har jeg kommet frem til at jeg får lignende resultater når jeg nå skriver, eller når jeg besøker stedet mitt. Det er åpenlyst ikke det samme som meditasjon i den formen jeg føler at meditasjon er, men kan ikke meditasjon også være noe individuelt. Det meditasjon handler om er jo egentlig evnen til å konsentrere seg om en ting, for det er jo det man gjør, man konsentrerer seg om det man tenker, og holder på en tankerekke. Slik jeg gjør nå.

Jeg forstår folk som bestemmer seg for å ta fri fra sitt vanlige liv for en stund. Folk som tar seg en liten jobb langt borte fra hjemme. En jobb der de bor på stedet og er mutters aleine mesteparten av tiden og at jobben består i å passe på et sted o.l. Jeg forstår at de har lyst og jeg ser hva noen av dem vil oppnå.

Jeg har litt lyst selv av og til, bare ha en rutinemessig jobb og være alene for en tid, for et par tre måneder kanskje. Tid til å tenke, tid til å finne ut hvordan du oppfører deg uten andre mennesker å forholde deg til hele tiden. Jeg ønsker ikke å dra så langt vekk at det ikke er folk i nærheten, det er ikke det jeg vil, men å bo alene med jobben på stedet slik at jeg ikke er nødt til treffe folk dersom jeg ikke har lyst. Det er det jeg kjenner jeg har lyst til.

De som kjenner meg vet at jeg blir gal dersom jeg ikke får vært alene hjemme på lang tid, jeg kaster omtrent ut mamma og pappa. Sier at de må ta seg en helg et eller annet sted. Det er fint når det er sånn. Jeg kan selv bestemme de rutinemessige tingene, og jeg kan prøve ut nye rutiner. Det er det som er viktig, at jeg utføre rutinen uten å bli sett, uten at noen vet at jeg gjør det. Jeg vet ikke hvorfor det er dette som er så tiltrekkende, men det er slik det er for meg. Frihet til å gjøre de mest rutinemessige tingene i fred, og frihet til å endre dem i fred, uten at noen lurer på hva som skjer. Da har jeg det fint, men jeg har ikke hatt det slik i lengre perioder. Jeg vil ikke ha det slik alltid, men noen ganger ville det være fint og ha et par slike måneder.