Endelig, det har vært velsig fraværende den siste tiden og nå sitter jeg her og nesten sprekker av kreativitet og "handlekraft", men så stopper det fordi jeg sitter her og er i bunn bare meg selv og meg selv er en veldig usikker person som mangler handlekraften som skal til for å faktisk gjøre alt det jeg nå vil og ser for meg at jeg kan gjøre. Ting jeg vanligvis ikke får til fordi "humøret" ikke er der. Det er jo ikke et humør, mer en sinnstilstand, noe jeg ikke klarer å beskrive som noe annet en en form for kreativitet som sender meg inn i en verden jeg vanligvis ikke bor. En verden jeg gjerne skulle bodd i til all tid.
Denne verdnen er skjør, men vakker, alt er dust og lyst og enkelt, slik føles det, men egentlig er alle fargenyanser tilstede i denne verdnen, det bare føles ikke slik, og sånn er det perfekt. Jeg merker hvordan alle ord høres bedre ut inne i hodet mitt når jeg er i denne verdnen, hvordan jeg får det til, hvordan jeg klarer å beskrive det jeg vanligvis ikke forstår og hvordan jeg virkelig vil sy de putetrekkene. Det er så mye jeg vil når jeg befinner meg i denne verdnen, men jeg kommer aldri noen vei, jeg dras ut av verdnen sakte, men sikkert.
Jeg vet aldri riktig hva som utløser denne verdnen, hva som gjør at hodet mitt pluteslig ser alt på en ny måte, det kan være mye rart, i dag tror jeg det var Dagbladets ekstramagasin. Det er ofte bøker og fortellinger som drar meg inn, men i dag var det altså Dagbadets ekstramagasin, en annen gang var det treet utenfor vindet mitt, det er så mye som utløser dette humøret, men det er så vanskelig å vite hva det er og når det kommer. Men jeg blir like glad hver gang, det er så deilig å føle ting på den måten jeg gjør når jeg er i denne verdnen som er så fantastisk.
Det er som om jeg kan gjøre hva som helst, bare at jeg ikke kan det. Det vet jeg jo, innerst inne, og da slutter ting å fungere og jeg lukker øynene og drømmer i stedet. Som oftest er en tekst eller to det eneste produktive jeg kan vise til når jeg har vært borte i denne verdnen en stund, men for meg er det nok og disse tekstene blir små ting jeg kan gjemme på, de fanger litt av følelsen jeg får når jeg er der.
Når jeg ikke er der, når jeg er helt vanlig, da lengter jeg etter å være der. Det er litt rart kanskje, men stedet er så fint og alt er bra når jeg er der, jeg trenger ikke å tenke på at jeg skal på skolen dagen etter og at jeg er nødt til å gjøre den leksen, eller at lilletåen min verker, det spiller liksom ingen rolle da, for jeg er opptatt av helt andre ting enn å bekymre meg over dumme ting ingen andre ofrer en tanke.
Det er en form for frihet, en form for frihet som virkelig er nødvendig for en person som meg, for jeg er fanget av min egen hjernes begrensinger, men av og til så forsvinner de, og da kan jeg være fri, om enn bare for en dag, en time eller ett minutt.
Dette "humøret" blandes ofte med et annet ett, ett jeg har skrevet om tidligere, og når jeg er i dette humøret presses det gjerne ut en del blogginlegg som bluir merket tankestrøm. Ikke alle kommer fra dette/lignende humør, men noen gjør det. Og de er fulle av sånne tanker jeg vil ta vare på, uansett hvor teite de er så er de fine likevel.