I dag er jeg sint på verden, igjen.

Jeg er sint på verden, sint på meg selv, sint på alt. Hvorfor? Det må du ikke spørre meg om, for jeg aner virkelig ikke. Det jeg vet er at jeg er sint, sur og lei, jeg spist en gang i dag, pluss litt smågodt. Jeg spiste klokken halv to, nå er den halv ni og jeg er ikke litt sulten en gang, jeg er bare sint og kvalm og sur.

Jeg stod opp klokken ett fordi mamma ville ha meg med på butikken. Jeg dro på butikken med mamma, var sur. Jeg klaget på alt. "Hvilket pålegg vill du ha Kristine?" spør hun. Jeg rister på hodet. "Ingenting, vi har da ost har vi ikke? Det er det jeg vil ha, resten driter jeg i." Jeg ville ha milkshake, fikk milkshake, var fortsatt sur. Jeg ville ha grønn go' morgen yoghurt, fikk det, var fortsatt sur. Jeg ville ha honnikorn også, men det turte jeg ikke spørre om, ville ikke fått det heller, for det er jo skikkelig usunt, og jeg ville angret på det om jeg faktisk spiste det.

Jeg kom hjem., lukket meg inn på rommet mitt, ble mer og mer sur. Bestemte meg for å rydde. Rydding er en fin måte å få ut sinne og andre dumme følelser, pleier å funke. Men så insisterer mamma på at hun skal hjelpe meg med å tørke støv, snilt av henne, men hvordan reager jeg? Jeg blir dritsur, jeg føler meg invadert og har mest lyst til å skrike til henne at hun skal komme seg ut fra rommet mitt. Jeg gjør jo ikke det, jeg klager på at hun skal tørke støv over alt og sutrer litt. Uten at det hjelper.

Hva gjør jeg så når hun går med på at rommet er ryddig, og støvfritt nok? Jo jeg lukker døren godt igjen slår rundt meg med en pute(jeg treffer ikke annet en vegger og en seng), slår meg selv, slår gulvet før jeg ender opp med en pute foran meg. En pute jeg knuger så hardt at det gjør vondt og jeg strigråter. Det er helt idiotisk, jeg har ingen grunn til det, jeg bare er så sur, sint og håpløs. Frustrert og jeg klarer ikke å slutte. Jeg har alltid tenkt på sånne dager som "det er bare puberteten" og det siste året har vært ganske fritt for dem, så jeg trodde det var en sånn ting man vokser fra, at jeg skulle få bedre kontroll over tårekanaler og humør etterhvert, men nå begynner jeg å lure.