Jeg vet ikke hvordan folk flest føler det når de er ferdige med en bok, en bok de likte, en bok de følte seg knyttet til. En historie de kunne drømme seg inn i og identifisere seg med, jeg tror ikke jeg vil vite det heller, da kan det hende jeg oppdager at det jeg føler er helt vanlig.

At når hjernen min spinner videre på historien, tenker ut hvordan ting kunne blitt om noen hadde sagt noe annet, hva som kunne blitt sagt og hvordan det kunne endt. Jeg tenker på det, og jeg føler. Jeg føler, som om jeg var en del av historien. Jeg er sikker på at dette er helt normal, men jeg vil ikke vite det med sikkerhet, fordi det er en følelse jeg ikke ønsker å dele.

Det er rart, men jeg føler meg nærmere boken enn noe annet en liten stund etterpå, virkeligheten føles som om den er falsk og at så snart jeg lukker øynene kommer jeg til å våkne opp i boken og at virkeligheten bare var en drøm. Jeg elsker denne følelsen, men jeg misliker den også, fordi jeg føler den sier så mye om meg, og hva jeg tenker om det rundt meg. Jeg vil ikke være her, jeg vil heller være i en bok. I en bok der det ikke nødvendivis skjer så mye, men tilstanden likevel er mer tiltrekkende på meg enn virkeligheten.