Tanker om det å skrive.

Jeg lever i min egen verden for tiden, min og andres, jeg ser så mye film, jeg er glad i film, også leser jeg så mye, jeg leser tegneserier, eller kanskje den jeg leser nå burde kalles en grafisk novelle, for det er en tjukk bok, men den er ikke noe bra, jeg ser nesten ikke forskjell på de det handler om, de er så like, alle har det samme håret, både gutten og jentene, det er jo noen unntak da, men de ligner likevel. Jeg leser bøker også, det kan jeg jo ikke la være å gjøre. Holder på med mange, Notes From Underground, jeg liker den, den er morsom, Anette synes den var kjedelig, men hun leste jo bare de første sidene. Det er jo en kort versjon da, for jeg tror boken er veldig tjukk, for jeg slo opp bakerst og der stod det at forfatteren hadde skrevet mye mer, men at de som gav ut denne versjonen av boken synes det var passende å slutte der, kanskje likegreit, ikke vet jeg. Jeg leser en novellesamling også, av Mari Osmundsen den heter Wow. Jeg var litt usikker på om jeg skulle begynne på den, for vi leste noe av Mari Osmundsen på skolen og det var så kjedelig, men nå er jeg glad for at jeg begynte.

Hun skriver bra, jeg blir sugd inn i historiene, de fleste i alle fall. Det var jo den vi leste på skolen, jeg husker den ikke en gang, jeg bare leste den, den var ikke interessant for meg, men de novellene som står i Wow de var bra, jeg likte den som het Marilyn best. Nå har jeg lyst til å skrive, jeg må skrive, det skjer ofte det, når jeg leser noe jeg liker. Det var sånn jeg begynte det jeg holder på med nå, jeg leste også begynte hodet mitt å spinne en historie og jeg måtte pent legge fra meg boken og skrive. Det er bare sånn av og til, når jeg leser så skrur hodet mitt over i et sånt forteller modus, jeg må like det jeg leser da, men.. Det er litt morsomt, det er akkurat som om det sitter noen opp i hodet mitt og forteller meg hva jeg skal skrive, og så skriver jeg, det er fint, for jeg får skrevet alt det jeg tenker på, alt det jeg lurer på, alt det jeg ikke vil si høyt, det kan jeg skrive ned, blande med fiksjon i en av fortellingene mine, for det er så enkelt, man kan ikke skille det jeg tenker fra det personene i mine fortellinger tenker, for det er ganske ofte langt i fra det jeg tenker. Sånn skal det være, jeg får skrevet noe av det som jeg tenker, uten at noen vet at jeg tenker det, jeg lar jo ikke noen lese hva jeg skriver heller, ikke egentlig, jeg blir så flau. Det er det verste jeg vet det, å skrive for andre. Jeg skriver for meg selv, det er da det funker, det er da det kan bli noe ut av det jeg skriver.

Når man skriver for andre blir det så feil, jeg vet det godt, for hver gang jeg er på en tentamen eller bare har skolestil i norsk eller engelsk så blir tekstene min så mye dårligere enn de kunne ha vært, de blir kjedelige, likevel får jeg femmere, men de er ikke så gode, men så klart, det er jo ikke skrivefeil der. Jeg skriver litt rare setninger sier læreren, noen ganger er de så lange, og noen ganger blir de bare feil, det er det som holder meg unna å få seks, det sier hun. Men jeg blir så nervøs når jeg skriver for skolen, for jeg vet at noen skal lese det. Jeg er redd, jeg er alltid redd, men noen ganger så spiller det ingen rolle for meg om noen leser det jeg skriver og ler av det, sånn som nå, noen ganger går det fint. Dette gjelder som oftest hjemmestiler, for da kan jeg dra frem stemmen i hodet mitt, det er ikke så vanskelig, jeg bare leser ti sider i en bok jeg vet jeg liker og da er det gjort.

Nå var ikke meg selv og skrivingen poenget med denne posten, men jeg har glemt hva poenget var, det er en annen ting som gjerne skjer når hodet mitt fylles av stemmer, og historier. Det er så vanskelig å velge bare en, så vanskelig.