hodet er så fullt av tanker, og de bare må ut

Jeg har en periode(nei, ikke en sånn periode), det er snakk om en tilstand, jeg kan egentlig ikke beskrive den, for jeg kan ikke si deg hvordan den føles, bare hva jeg gjør. Jeg har lange perioder med denne tilstanden eller dette(todelte) humøret, har alltid hatt det, men glemmer at jeg pleier å ha dem når jeg ikke er inne i dem, noe som gjør at jeg bli like overrasket hver gang jeg havner inne i en. I perioder som denne bir jeg innesluttet og fjern, ganske fjern, for jeg kan prestere å sitte mange timer på rommet mitt og bare stirre ut i luften. I slike perioder bare leser jeg, ser film, hører på musikk og skriver.
Det finnest to typer humør i denne perioden, og de er som natt og dag(viss man ser bort fra at jeg innesluttet og fjern uansett). Den ene er den lettsindige typen, der jeg kjeder meg og ser på håpløst ukomiske og klissete filmer(ja, jeg ser jo de som er komiske, og ikke klissete også, Empire Records og sånn, men, de er ikke dominerende), jeg hører på musikk som går fort og som, i alle fall uten at jeg hører på teksten, er glade og bekymringsløse, jeg kan til og med prestere å danse til dette(ja, ikke så noen ser det, ja se det for deg da, jeg kan jo ikke danse jeg. Nei, vent, ikke se det for deg). Også leser jeg lette bøker, som gjerne kan kategoriseres som Chick Lit(noen ganger synker jeg så lavt som å dra frem TL bøker fra gud vet hvor lenge siden). Det andre humøret er mer tungt og mørkt. Jeg hører på musikk som er trist, med tekster som går litt over hodet på meg, og leser bøker som ikke er til for å muntre meg opp, ser filmer som er forvirrende, psykotiske eller gjennomsyret av tristhet og desperasjon.
Det hender at de to humørene blandes, men det er sjeldent. Jeg veksler derimot mellom dem som jeg veksler mellom sidene på en vinyl(ja, jeg er helt besatt av dem nå). I begge humørene er jeg lite sosial og kan finne på å glefse til mamma og pappa rett som det er, og sier så lite som mulig. Jeg sitter også kun på PCen for å skrive og høre musikk jeg ikke har på CD. Akkurat nå er det Bruce Springsteen, og hadde mamma visst det da hadde hun vært fornøyd da, for han er kanskje den artisten hun elsker mest her i verden. Hun har det meste av ham på vinyl, og får man henne i gang om dem, og hvordan hun liker de aller eldste, og minst kjente(eller noe sånt) albumene/låtene best, og om hvordan hun raidet butikker på jakt etter noe hun ikke hadde, ja da skjønner du at hun er glad i ham. Og det har jeg ikke noe problem med å forstå.

Om disse periodene er gode eller dårlige er vanskelig å si, de er jo begge deler. Og jeg vet at de er gode for skrivingen min. Jeg endrer litt perspektiv og fortellerstemmen i hodet mitt arbeider overtid. Selvom jeg ikke er superhappy, så har jeg det helt fint, og er fylt av en merkverdig ro, samtidig som om jeg har en trang til å skrike så høyt som jeg vil, leker ronja røverdatter og løpe barbeint i skogen og hyle.