En lykkelig dag

I dag er en lykkelig dag, hvorfor den er det vet jeg ikke, kan hende det er fordi jeg har sovet i natt, eller kanskje gårsdagens to timer tilbrakt med bok, vann, vannmelon og sol ute foran huset har gitt meg vitamin D sjokk eller solstikk, kanskje er det det at jeg er ferdig med alt untatt matte og en eventuell muntlig eksamen, eller så er det bare en sånn dag. Ikke vet jeg, dersom du lurer så får du spørre Gud, eller hvem/hva du nå måtte tilbe, men jeg tviler på at du får noe svar, og jeg kan fortelle deg med en gang at pengene dine vet det ikke. Det eneste jeg vet er at det er en lykkelig dag, en sånn dag der en ikke kan annet enn å lytte til glad musikk(The Pink Spiders for meg) og danse, synge eller en eller annen form for lykkeprisning, dette gjelder spesielt viss du, som i mitt tilfelle, sitter i full offentlighet på en varm og full buss på vei hjem fra skolen(som var fin i dag), da holder det gjerne å nikke litt på hodet og trampe lett med foten, og skrive alle lykkefølelsene ut i notatboken, slik som jeg. Håndskriften bli nesten uleselig, men man vet hva som står der, på tross av at pennen du skriver med er spesielt kladdete og uhåndterlig, og at bussen ligger etter skjema og kjører fortere enn lovlig, også i svingene, slik at passasjerene nært midtgangen må presse seg godt ned i setene for å ikke bli sittende på gulvet etter neste sving. Og når jeg så vet at nå må jeg snart av, og mine bein verker som helvete selv, og det ikke gjør meg noe, da vet man at det er en lykkelig dag, for det er på slike lykkelige dager slike ting blir oversett fordi det er fint å gå likevel, for lykkelige dager lar seg ikke ødelegge av litt smerte, lykkelige dager lar seg ikke ødelegge av små ting.

På sånne lykkelige dager som i dag så blir man rett og slett glad når ens pappa spiller musikk med en dame som bare har et piano og en gitar og som covrer Imagine, og at ens far elsker akkurat den versjonen veldig mye gjør ikke noe det heller, for innerst inne så synes man det er nydelig, faktisk.

Det er sånne dager man lever for, og lar være å ødelegge(jeg lot være å finne læreren for å få igjen kjemiprøven...), det er sånne dager som gjør at når en våkner neste dag og hater alt vet man at det kommer en sånn fin dag igjen, om ikke så altfor lenge.

Sånne dager gjør meg mye mer utadvent enn andre, noe som kan leses om(dersom en forstår det, for jeg hadde Anette hengende over skulderen og sånt bli man paranoid av og ender opp med å sensurere seg selv) i posten under, hvor jeg faktisk snakket med folk. Også var det ingen CP mann i dag. yey.

Lykkelige dager burde vare evig