å stirre fortapt ut av vinduet og inn i sin egen verden

Har du noen gang sittet et sted og bare reist inn i din egen verden og spunnet en histrorie og ønsket å skrive, skrive, skrive og skrive, men så har du ikke noe å skrive med eller å skrive på og du vet at du kommer til å glemme alt når du forsvinner ut av "tilstanden?" jeg hadde en sånn tilstand i dag.

Jeg satt i bilen og leste I Susannah Kaysens "Girl, Interrupted" og så opp fra boken. Jeg satt slengt utover hele baksetet og kikket ut av vinduet som da var rett foran meg, jeg så ikke så mye ettersom det var et riktig så tåkete vindu. Og jeg så egentlig bare former, kunne knapt skille tre fra stein. Så var radioen snill og spilte Muse, noe som lullet meg langt inn i min egen verden, og bare den kalde ruten mot bakhodet mitt holdt meg fast i det som var virkelig, så var sangen på radioen ferdig og en irriterende stemme brøt inn i mitt lille vakre univers, men stemmen var midlertidig og en ny, vakker, låt kom på, nemlig "Read my mind" med the killers og idet den lullet meg inn i sin nydelighet, kom en liten sving som flyttet hodet mitt vekk fra den kalde ruten og av en eller annen grunn havnet det ikke der igjen... Så ved hjelp av den enormt behagelige stemmen til Brandon Flowers forsvant jeg inn i en annen verden, for en stund, men så skiftet pappa radiokanal og den grusome "Fever" av tone damli aaberge(eller hva faen hun heter) kom på og knuste hele verdnen min.

det var i grunn alt jeg ville si...